Kjære ukjente sprøyter,
Jeg håper du ikke har noe imot at jeg gir jenta din en stemme. Hun var et uttrykk for min beundring. Det var hyggelig å være sammen med jentas stemme. Jeg er glad. Jeg håper at du også er lykkelig i din sorg. Og hvis du er ensom, så tenk på meg og vær ensom med meg. For det er det som teller i livet. Ikke være alene i ensomhet.
Faust
trist jente
Gatekunsthistorier
© 2020 CfFaust
Forfatter: CfFaust
Omslagsdesign: CfFaust
Redigering, korrektur: Erika Stiller
Sprøyte: ukjent, bilder: CfFaust
Forlag og produksjon:
tredition GmbH
Halenreie 40-44, 22359 Hamburg
ISBN: 978-3-347-00110-7
Verket inkludert dets deler er beskyttet av opphavsrett. Enhver bruk er ikke tillatt uten samtykke fra utgiveren og forfatteren. Dette gjelder særlig elektronisk eller annen duplisering, oversettelse, distribusjon og offentlig tilgang.
Sprøyte: Ukjent
Forfatter: CfFaust
Foto: CfFaust
Den triste jenta 1
Her er jeg nå. Alene. Permisjon. forlater deg Etter fem år med samhold. Vi ropte til hverandre rett før du snudde deg og forsvant for alltid. Her var det. Akkurat her. Vi ønsket fortsatt å gå på teater sammen. Vi to. Sammen. Jeg hadde spesielt tatt på meg den nye kjolen min for dette. Jeg hadde ingen anelse om hva som foregikk i hjertet ditt på så lenge. Et brudd jeg ikke hadde peiling på. Jeg føler meg så dum når jeg står her nå, så ensom, så alene, så bestilt og ikke hentet. Jeg hadde gjort meg ekstra elegant, før, da jeg ikke visste noe om avgjørelsen din. Det tok en hel time å få håret i form. I den formen du ønsket deg så mye. Hun minner deg om Amy Winehouse. du sa det en gang For å være ærlig forsto jeg aldri helt hva du ser i henne. Jeg har egentlig aldri likt henne. Men for deg var denne frisyren årsaken til suksessen hennes. En så absurd ting. En frisyre gjør ingen til et popidol. Kanskje det eneste du likte med henne var at hun døde ung. Og nå virker det som du skulle ønske jeg også hadde gått tidlig. Det hadde vært mer praktisk for deg. Da hadde du ikke trengt å bare forlate meg her. Da ville alt bare ordne seg selv. Jeg føler meg begrenset her. Jeg føler meg malplassert. Og hver gang folk går forbi meg, ser de så intenst på meg. Som om de ville spise meg med øynene. Jeg er veldig redd for dem, for øynene deres, så jeg presser meg veldig hardt mot dette innlegget, som om jeg ikke engang var der. Noen ganger fungerer det også. Da virker det virkelig som jeg ikke er der. Så går folk bare forbi meg. Det føles godt. Da kan jeg bare være her. Bare være. Herfra ser jeg etter deg mens du går, ser på ryggen din, skuldrene dine, litt buet. Bruddet må ha tæret på deg også, morsomt, jeg la ikke engang merke til det. Jeg kan fortsatt se deg gå rundt hjørnet, jeg stirrer etter deg mens du forsvinner rundt hjørnet, mens du forsvinner fra livet mitt. Hvor mye av meg selv du bare tar med deg. Hvor mye av meg jeg ga deg, hvor mye av meg tok du fra meg. Det er gi og ta. Når to mennesker bor sammen, er det sannsynligvis en gi og en ta. Det blir det samme med oss. Men nå som du bare drar, er jeg ikke helt meg lenger. Jeg føler meg så gjennomsiktig, så endimensjonal, så formløs. Du tok min dybde, du forlot meg som en skygge. Og nå som du går rundt det hjørnet, håper jeg du snur deg, sjekker skyggen din, forsikrer deg om at jeg fortsatt er der. Og jeg er her Fortsatt. Og jeg vil alltid være her. Men du, du er borte, og så er jeg bare halvparten her, for bare en del av meg er her, egoet mitt virker oppløst, oppløst i konturer. Blått, litt lilla, men se så vakkert håret mitt skinner gjennom nyansene. Se så vakre de er. Åh, hvis du bare snudde deg, ville du se hvor vakre de er.
Sprøyte: Ukjent
Forfatter: CfFaust
Foto: CfFaust
Den triste jenta 2
Problemet var også at du bare kunne se meg fra den ene siden. Da jeg skjønte at du ikke snudde, da jeg skjønte at du kom til å forsvinne rundt hjørnet uten å komme tilbake, hadde jeg et håp om at du skulle gå rundt blokken. Da ville du komme tilbake til meg bakfra. Det ville vært fint. Hvis du kom bort til meg bakfra Da banket du på skulderen min og jeg snudde meg, kanskje jeg også skremte, men jeg ville definitivt snudd meg. Og så ville du vært der igjen, med meg, så ville du ha kommet tilbake i livet mitt bakfra, og kanskje da hadde alt startet igjen slik det startet med oss den gangen. Hvordan startet det egentlig? I tilfelle du kommer på meg bakfra igjen, så venter jeg på det hjørnet også, ok? Jeg tok på meg den fargerike kjolen min spesielt for dette. Den rosa med de gule trekantene. Det er favorittfargen din. Det eneste jeg utelater er den grusomme frisyren. Ikke vær sint på meg for det. Men jeg likte aldri frisyren hennes. Og jeg likte ikke at hun minnet deg om en kjent sangerinne, en som for lengst var borte. Da var det alltid som om jeg allerede hadde gått for deg for lenge siden. Og denne frisyren tok alltid så mye arbeid. Når jeg venter på deg her på denne siden av garasjen, lar jeg smellet henge slik i ansiktet. Jeg liker det. Da er det som om jeg selv har bestemt hvordan jeg ser ut. Det gjør meg litt trist at du ikke har kommet og nærmet meg bakfra enda. For herfra ville jeg definitivt ha sett deg. Herfra ville jeg ikke blitt skremt hvis du klappet meg bakfra. Men jeg er litt redd når jeg står her. Der oppe, der på hjørnet, der du nettopp lot meg stå, hadde jeg på en måte rett til å være der. Det var en grunn til at jeg sto der, jeg fikk stå der, jeg hadde tillatelse til å stå, gjennom deg, ikke sant? Men her, her, hvor jeg faktisk forfølger deg, her, hvor du ikke kan skremme meg bakfra, her er rollene delt, for her kunne jeg skremme deg. Jeg synes synd på tanken på å kunne skremme deg. Jeg føler meg dårlig av å stå her. Jeg er glad for at gjerdet er foran meg. Så jeg kan gjemme meg litt mer. Jeg gjemmer meg ikke for deg, du skal se meg, det er derfor den fargerike kjolen, nei, jeg gjemmer meg for meg selv Ja. Det er slik det er. Jeg gjemmer meg for meg selv Jeg gjemmer meg for motet mitt til å kunne skremme deg. Jeg skjuler tanken min om at du kanskje bestemmer deg for å løpe rundt blokken bare for å ta igjen meg bakfra. Jeg håper at busken vokser seg litt høyere. Fordi jeg gjemmer meg fra fortiden, som kan innhente meg bakfra. Tenk deg at du rullet det hele opp igjen med et trykk på skulderen min. alle årene Avsluttet med å gå rundt hjørnet, hisset opp igjen ved å gå rundt blokka. Jeg ble blek ved tanken. Jeg blir redd og prøver å trekke kroppen lenger vekk fra veien. Jeg tror jeg hovedsakelig er her for å passe på. Vær forsiktig så du ikke kommer på meg bakfra igjen. Vær forsiktig så du ikke begynner på nytt. Ja det tror jeg det er. Eller?
Sprøyte: Ukjent
Forfatter: CfFaust
Foto: CfFaust
Den triste jenta 3
Du vet, jeg vil dedikere dette bildet av meg selv til deg. For jeg føler at jeg er mye som deg. Jeg kan ikke forklare det nøyaktig, men jeg har bare en følelse av at det er det. jeg kjente deg ikke jeg har aldri kjent deg Akkurat slik folk kjenner hverandre i Mainz. Akkurat som menneskene som vokser opp her kjenner hverandre. Det var omtrent slik vi kjente hverandre. Ser deg. Men du snakker ikke mye. Kanskje var vi som arbeidskolleger en gang. Dette kan være. Jeg så deg ofte drive med sport. Hvis jeg også drev med idrett. Du var en veldig pen jente. Du var en veldig attraktiv kvinne. Og du var veldig hyggelig. Jeg tror vi snakket med hverandre noen ganger. Og likevel vet jeg ikke mye om deg. Men jeg vet du hadde mange brødre. Og jeg vet at du var en god søster. Du hjalp moren din mye med de mange brødrene. Jeg beundret deg mye fordi du var en så god søster. Moren din må ha vært veldig stolt av deg. Det kan jeg tenke meg. Det var hun absolutt. Jeg vet det. Og faren din. Du var hans eneste datter. Du var veldig viktig for ham. Jeg vet ikke hvor det kommer fra, denne følelsen av at jeg kunne være som deg. Du er sikkert mye penere enn meg. Eller veldig annerledes pen. Kanskje du ser helt annerledes ut enn meg. Jeg oppfatter egentlig ikke meg selv. Så jeg skal prøve å beskrive følelsen for deg. Det er som om jeg følte meg litt knyttet til deg. For jeg tror du også har følt deg veldig ensom. Akkurat som jeg føler meg ensom noen ganger. Men det er den typen ensomhet som ingen kan gjøre noe med. Det er ingens feil at du føler deg ensom. Det er bare sånn inni deg noen ganger. Ensomhet. Jeg tror vi er så like fordi vi begge er så bleke av typen. Jeg tror det er en slags melankoli som noen ganger gjør deg blek. Jeg tror du likte å dekke over melankolien din. Uansett hva du gjorde med din melankoli, var du alltid vakker. Jeg ble så trist da jeg hørte at du gikk bort. du var så ung Og noen ganger forstår jeg ikke helt hvordan det kan ha seg at du etterlot deg så mange brødre, noen ganger forstår jeg ikke hvorfor du måtte gå. Da ser jeg etter en grunn. En grunn til at du ikke er mer. Og så prøver jeg å huske det jeg vet om deg. Det er så lite. Dette gjør meg så sint. ja, sint For det ville sikkert vært så mye å vite om deg. Og nå leter jeg etter en årsak til din død, og det er ingen grunn til det. Kanskje du bare hadde et svakt hjerte. Det tror jeg ikke på. Slik jeg alltid har sett deg, har du alltid hatt et veldig sterkt hjerte. du var veldig sterk Og jeg tror at når du har elsket noen, har du gjort det veldig, veldig sterkt. Fordi du kunne elske veldig sterkt. Akkurat som du elsket familien din veldig høyt. Jeg tror ikke du var i et forpliktende forhold. Men jeg vet ikke nøyaktig. Jeg kan imidlertid tenke meg at du kunne tenkt deg å gifte deg. Og det ville du også gjort. Hvis du hadde holdt deg i live lenger. Men så kom døden. Ganske overraskende. Du hadde fortsatt så mange planer. Jeg synes det er urettferdig at du måtte gå. Det er grusomt og urettferdig. Og noen ganger tviler jeg på Gud på grunn av det. Men jeg tror han hentet deg inn fordi du har det bedre der du er nå. Jeg er litt ukomfortabel med å snakke med deg så ærlig. Men jeg vet at du delte en tro på Gud med meg. Jeg vet det, selv om vi egentlig aldri kjente hverandre. Jeg skulle ønske jeg kunne ha møtt deg. Det knuser hjertet mitt bare å tenke på familien din. Denne tristheten. Sorg over ditt eget barn. å miste et barn Det er forferdelig. Og jeg skulle ønske jeg kunne bære den sorgen med deg så det ikke er så vanskelig for foreldrene dine. Du vet, jeg tror jeg føler meg så knyttet til deg fordi jeg er her også, uten egentlig å være der, som deg. Du er over hele denne byen. Bildet ditt er overalt, og det minner deg om deg. Akkurat som jeg står her, så sto du her. Du gikk i gatene som alle andre som bor og jobber her. Men nå, nå har denne byen mistet noen så kjære som deg. det gjør meg så trist Men jeg vil være en trøst for deg. Jeg ønsker å være en trøst for familien din, familien din som mistet deg. Det er derfor jeg vil fortelle deg at jeg er her på grunn av deg. Fordi du minner meg om meg, er jeg her for deg, i ditt sted. Og jeg vil at hele verden skal vite at akkurat her, akkurat her, hvor jeg er, er du faktisk. Jeg er bare et bilde som minner deg om deg. Fordi jeg er her for at du skal huske deg. For du var her en gang, du gikk disse gatene, lo her, gråt her, bodde her. Derfor burde bildet mitt minne deg om deg. For at Mainz ikke skal glemme deg, er jeg her for å minne deg på det. Jeg ønsker at familien din kan være lykkelig igjen. Selv om du døde Kanskje familien din er redd for at de ikke skal kunne være lykkelige nå som du er borte. Det er derfor jeg er her. Den triste jenta, det er meg. Jeg deler familiens sorg. Slik at familien din kan finne styrken til å være lykkelig igjen. Du burde legge det med meg, din tristhet. De skal kunne se på bildet mitt og si ja, du er trist på vår vegne, slik at vi kan gjenvinne motet til å møte livet. Fordi familien din må finne mot til å møte livet. Brødrene dine burde kunne bli lykkelige igjen. Og det vil de. For jeg er her for din tristhet. Jeg bærer henne. Jeg husker deg. Men jeg vil også huske gleden du var for alle. For du var en fryd Du var veldig humoristisk. Du var vakker når du lo. Og når de ser bildet mitt, vil de huske denne vakre jenta som du var, og så vil de huske at du bodde her og at det at du dro, gjorde mange mennesker triste. Da vil de se på bildet mitt og si, men det er ikke helt borte. Fordi hukommelsen hennes fortsatt er der. Det er her i denne byen. Og selv om folk ikke husker lenger, vil denne byen huske. Fordi denne byen har et minne. Og kanskje er det minnet meg, for jeg vil alltid minne alle som går forbi meg om deg. Selv om jeg ikke burde vært her lenger nå. Om jeg for lengst har blitt malt over eller om jeg har blitt helt grå av byens skitt, spiller det ingen rolle. Det er det dette bildet av meg er til for. det vil alltid være meg På gatene, på veggene, på bildene i digitale rom, på bildene i ditt eget album. Overalt vil det være meg. For du er der også. Men fremfor alt er jeg i hjertet av denne byen. Som du alltid vil være. Fordi øynene til denne byen har sett meg. Slik jeg så deg selv om vi ikke kjente hverandre. Denne byen vil aldri glemme deg. For der var du Du eksisterte og du ble verdsatt. Men der du er nå, har du det bedre.
Sprøyte: Ukjent
Forfatter: CfFaust
Foto: CfFaust
Den triste jenta 4